Videre oppfølging av miljøgifter i Askøy
Når en miljøkartlegging ikke er det samme som et ferdig svar
Rapporten om Florvåg og Bakarvågen er interessant fordi den ikke later som om én kartlegging kan forklare hele miljøtilstanden i en våg. NGI har på oppdrag fra Miljødirektoratet sett på mulige kilder til miljøgifter som kan ha lekket eller blitt sluppet ut til sjøen. Det er et viktig arbeid, men først og fremst er det et arbeid med å gjøre usikkerheten mer konkret.
Fra mistanke til etterprøvbar kunnskap I områder med lang industri- og havnehistorie kan forurensning komme fra flere perioder og flere typer virksomhet. Noe kan ligge bundet i sedimentene. Noe kan ha blitt flyttet av strøm, utfylling eller anleggsarbeid. Andre påvirkninger kan være nyere, eller komme fra diffuse kilder som er vanskeligere å peke ut.
Derfor er kildekartlegging nyttig selv når den ikke ender med én tydelig syndebukk. Den kan vise hvilke områder og stoffgrupper som bør undersøkes nærmere, og hvilke forklaringer som ikke holder når de sammenlignes med prøver og historiske opplysninger.
Det avgjørende er hva som skjer etter rapporten En rapport får først praktisk verdi når funnene blir koblet til videre overvåking og forvaltning. Det bør være mulig å forstå hvilke prøver som er tatt, hvor de er tatt, og hvorfor akkurat disse lokalitetene er valgt. Over tid trenger man også sammenlignbare målinger. En enkelt prøve kan si noe om situasjonen på ett sted og ett tidspunkt, men sjelden nok om utviklingen alene.
For innbyggere, båteiere og andre som bruker områdene, er dette også et spørsmål om tydelig informasjon. Det er forskjell på at et område er undersøkt for mulige miljøgifter, at det er påvist forurensning, og at det foreligger en dokumentert risiko ved en bestemt aktivitet. Disse nivåene bør ikke blandes sammen. Samtidig bør usikkerhet heller ikke brukes som grunn til å utsette nødvendig oppfølging.
Kunnskap før nye beslutninger Florvåg og Bakarvågen er ikke bare streker på et plankart. De er sjøområder med naturverdier, ferdsel, næringsaktivitet og lokal bruk. Når framtidig arealbruk skal vurderes, bør miljøkunnskapen være tilgjengelig før beslutningene tas, ikke først etterpå.
Jeg synes derfor det viktigste spørsmålet nå er hvordan kartleggingen blir fulgt opp: Hvilke kilder skal undersøkes videre, hvordan skal sediment og vannmiljø overvåkes, og hvordan blir resultatene gjort forståelige for folk som bor og ferdes her? Rapporten gir ikke alle svarene. Den gir et bedre grunnlag for å stille de riktige spørsmålene.